Rundt 1884 kjøpte Christian Anker fra Halden marmorforekomster flere steder i landet. Blant annet på Fauske, der ingeniør Dr H. Stoltz hadde startet en liten marmorbedrift i Løgavlen i 1882.
Anker grunnla selskapet Den Ankerske Marmorforretning som hadde til hensikt å utvinne, forelde og selge norsk marmor i inn- og utland.
I 1886 bygde han et stort marmorsliperi ved Iddefjorden, for at det skule bli enklest mulig å frakte de tunge marmorblokkene fra Fauske til land fra båt
Plater, søyler, profiler og ornamenter ble solgt til Sverige, England og Nederland, men det gikk også mange fasadeplater til nybygg i Kristiania. På det meste arbeidet 150 mennesker med marmor på Fauske. Det ble den viktigste industriarbeidsplassen i kommunen, etter gruvene i Sulitjelma.
Storsatsing på Fauske
I 1891 ble det tatt i bruk belgiske tausagemaskiner med sagline av stål. Og i 1895 amerikanske meiselhuggmaskiner til å dele opp blokker med.
På samme tid ble det ble bygd en cirka 4 kilometer lang jernbanelinje fra Løgavlen til kaia ved sjøen. Før den tid ble blokkene kjørt med hest og fraktet i fembøringer ut til større båter. I 1896 ble det installert lys i bruddene på Fauske og en dampkran ble satt opp på kaia. Det fortelles at bedriften var så moderne at det kom folk fra Italia og andre land for å lære nye driftsteknikker.
Rundt århundreskiftet gikk eksporten ned, og driften måtte rasjonaliseres. Det ble bestemt at mye av foredlingen fra da skulle gjøres i Fauske, mens finarbeidet skulle foregå i Danmark, der bedriften ble styrt fra.
Flyttet til Fauske
Anlegget ved Halden ble demontert og revet. Noen av maskinene ble sendt til Fauske. Fabrikken rett øst for sentrum, som i dag blant annet huser Ankerske Scene, ble bygd i 1910.
I sageriet sto 6-8 sager på rad. I hver sag kunne det være opp til 50 blader med ca. 25 mm mellomrom. Marmorblokker ble saget opp til plater som ble slipt og polert og deretter skåret opp i forskjellig format. De viktigste produktene var fasadeplater som ble montert på bygninger. I en periode hadde bedriften i Fauske 3-4 mann som reiste rundt i hele landet og monterte marmorplater. En del fasadeplater ble også eksportert. Gravmonumenter ble hugget til for hånd og opptil åtte kvinner var i arbeid med å meisle inskripsjoner og gravskrifter. I 1920-årene var servantplater en stor eksportartikkel, og det fortelles at det i en periode ble sendt 150 servantplater i uken bare til England.
Erling Soleng i produksjon på Amkerskes fabrikk på Fauske.
Oslo rådhus
I magasinet «Folk før» i 2011 gjengis en stil som Sigrun Moan skrev som elev på Fauske realskole i 1947. Hennes far, Arne Klungseth, var vaktmester på Ankerske.
Stilen er et resultat av det hun fikk vite da hun gikk rundt og snakket med arbeiderne i fabrikken. En kunne fortelle at de holdt på med plater til 500 kvadratmeter vegg i festsalen på Oslo rådhus.
Hun fikk vite om leveranser til Redernes hus, Oslo sparebank, Høyres hus, omtrent alle hus på Nansens plass, Telegrafbyningen og Tinghset i Trondhiem og mange flere.
Mye i Bodø
I sin ferd gjennom fabrikken fikk hun vite om store mengder steinplater til gjenoppbyggingen av både Namsos og Bodø etter krigen. Eksemplene fra Bodø er Grand Hotell, Jakhellngården, Godtemplarhuset og Svaneapoteket. Det ble også snakket om leveranser til India, Australia og Afrika.
På sin ferd gjennom fabrikken traff hun også på noen som arbeidet med en relieff til en overligger til en peis i Oslo rådhus. En bautastein over Elias Blix var det også en som holdt på med, ifølge Sigrun Moans stil fra 1947.
Kongens sarkofag
Ifølge norwegianrose.no ble Ankerske ble helt frem til 1965 styrt fra hovedkontoret i København. Store mengder fauskemarmor ble brukt til Oslo rådhus, og sarkofagen til Kong Håkon VII er laget av hvit Furuli fra Fauske. Også i FNs hovedkvarteret i New York er det brukt marmor fra Fauske.
I 1965 ble Ankerske solgt til gruveselskapet Bjørkåsen i Ballangen, som kort tid etter solgte bedriften videre til Norwegian Talc fra Bergen. Disse selskapene var først og fremst ute etter å sikre seg de store kalksteinsrettighetene til Ankerske, så marmordriften ble ikke modernisert.
Schjetne fra Oslo
I 1980 ble marmorbruddet i Løgavlen ble solgt til Ragnar Schjetne fra Oslo. Da han døde i 1990, ble driften styrt av hans sønn, John Schjetne, også han bosatt i Oslo.
De satset, og gjorde store investeringer i nye maskiner, hjullastere og borerigger. Midt på 80-tallet ble det bygd en 1200 kvadratmeter ny fabrikk ved siden av den gamle rett øst for Fauske sentrum.
En artikkel fra Nordlands Framtid som forteller litt om marmoren og Ankerskes betydning også på 90-tallet.
Bedriften gikk inn i en ny god periode, der særlig den rosa marmoren var etterspurt. Tsjekkeren Vladmir Jaros var en sentral person på Ankerske i denne perioden. Det samme ble Thorvald Bie, en sjømann og elektriker fra Bømlo som hadde funnet kjærligheten på fauske, og som kunne automasjon, et viktig fag i den moderne driften.
I 1995 fikk fabrikken på Fauske ordre på ca 13000 kvadratmeter gulvflis til den nye flyplassen på Gardermoen, en stor ordre med høye krav til kvalitetssikring og kort leveringstid. Oppdraget ble utført uten problemer.
Ansatte overtok
John Schjetne solgte fabrikken i 1999 og bruddet i 2000. Fabrikken ble solgt til de ansatte på fabrikken (se egen artikkel i altomfauske.no) mens bruddet ble solgt til de ansatte som kalte den nye bedriften for Norwegian Rose.
Rundt år 2000 markedsførte seg aktivt som Marmorbyen. Blant annet med store bannere som hang ved alle innfartsveier til Fauske.
De var i ful drift fram til 2009, men mot slutten bare tre ansatte. Da ble det full stans, men senere har det vørt sporadisk drift, med Thorvald Bie som eneste ansatte.
Dagens eiere
I 2013 be bedriften solgt til Norblock AS, et firma etablert i 1987 i Bjørnevatn, Finnmark, for å å bli en betydelig eksportør av natursteinsprodukter til det internasjonale markedet.
Ifølge Norblocks nettsider, tar norwegian Rose, som firmaet fortsatt heter, i dag ut fire forskjellige typer marmor. Det er Norwegian Rose (rosa), Norwegian White (helt hvit), Hermelin (grå), samt Antique Verda.
Firmaet Norblock ledes av Per Jon Moen, bosatt på Nøtterøy.
I 2017 fikk de et oppsving med en ny leveranse til Gardermoen, denne gang på 40.000 kvadratmeter.
Marmortorget midt i Fauske sentrum er det synligste bevis på at Fauske er en Marmorby.
Marmor på Fauske
På Fauske er marmoren mest synlig på Marmortorget og i de tre rundkjøringene. I den midterste (hovedkrysset) står den åtte meter høy marmorbauta.
I tillegg er det en god del fauskemarmor på Scandic Fauske (tidligere Fauske Hotell) og på Fauske videregående skole, bygd som Fauske gymnas ferdig rundt årsskiftet 68/69.
Og i 2019 ble det etablert en liten marmorpark ved Strandpromenaden. Nils Ole Steinbakk sto senere frem i Saltenposten og ønsket at Fauske skulle ta tilbake slagordet Marmorbyen.
Den åtte meter høye bautaen midt i Fauske sentrum.
Gardermoen
Mest kjent er kanskje de store leveransene med marmor til Oslo lufthavn Gardermoen. Der er gulvet dekket med den grå typen.
Avinor ble tildelt Norsk Bergindustris natursteinspris i 2017 fordi de brukte Fauske-marmor tilsvarende 12 fotballbaner i terminalen.
Millioner av mennesker har gått på fauskemarmor i avgangshallen på Norges hovedflyplass
I tillegg til dette står det ei marmorseng innenfor passkontrollen på utenlandsturer fra Gardermoen. Den er laget av kunstner Anne Katrine Dolven, og det finnes to andre slike senger, den ene på Vigelandsmuseet, den andre utenfor Universitetet i Tromsø.
Kunstneren har tatt plass på senga, som er laget av marmor fra Leivset.
Nytt håp
I 2021 ble det uttrykt håp om at marmoreksporten fra Fauske igjen kan nå store høyder. Bestillinger ligger inne, men ble utsatt på grunn av korona. Det vil ikke gi det store antall arbeidsplasser. Sagere blir leid inn fra firmaer utenfra. Likevel, det fører til verdiskapning, transport og en del lokalt arbeid. I tillegg får stadig flere ute i de stor verden stifte bekjentskap med marmor fra Fauske, kommunens mest kjente eksportartikkel.
I juni 2021 kom anledningen til virkelig å sette seg godt inn i den stolte marmorhistorien på Fauske. Da kom nemlig boka "Ankerske på Fauske" i regi av Fauske slektshistorielag. Forfatter er Ingvar Lindahl, bosatt i Trondheim. Boka omhandler Ankerskes bedriftshistorie 1882-2020.
Kenn-Ole Moen med noen av sine arbeider.
Kenn-Ole Moen har i flere år laget kunstverk av fauskemarmor. I 2022 tok han initiativet til å invitere flere kunstnere til et marmor-symposium. Målet med symposiet er å få flere til å ta marmor fra fauske i bruk til sin kunst.
Ett av Moens kunstverk ble utstilt på Nasjonalmuseet under åpningen av det nye museet i juni 2022.
Dansk storsatsing
I 2023 ble marmorbruddet solgt til Susan Moser (f65) fra Danmark. Hun er barn og barnebarn av eierne fra århundreskiftet til 1965, fauskemarmorens storhetstid. Som barn vanket hun i fabrikken som ble bygget i Frihavnen i København i 1895 het Den Ankerske Marmorforretning.
Susan Moser i bruddet.
Foto: Stig Bjørnar Karlsen
I to artikler i Saltenposten 2023, den første 22. juli, fortalte hun om en omfattende satsing for å bringe fauskemarmoren tilbake til store høyder. Selskapet fortsetter under navnet Norwegian Rose, mens Fauske Marble By Moser er firmaet i Danmark som driver markedsføring.
Susan Moser sammen med Thorvald Bie, som har lang fartstid med fauskemarmor, og er den lokale lederen for driften i bruddet.
Foto: Stig Bjørnar Karlsen
På nettstedet fauskemarble.com står det: «Sammen kan vi skape noe som inspirerer, varer lenge og gjør en forskjell. Vi vil danne et nytt kapitel for marmoren på Fauske».
I artikkelen 2. september, etter et besøk på Fauske sammen med en rekke fagfolk, sa Susan Moser at målet er i løpet av tre år å komme opp i en årlig produksjon på 3000 kubikkmeter tre år. Det er en tidobling fra gjennomsnittet de senere år.
Et bilde som vitner om stor satsing. Fra venstre bruddsjef Thorvald Bie, direktør Susan Moser, geolog Sergio Matteoli fra Portugal, internasjonal selger Antonio Seguro fra Italia, foto-assistent Sebastian Solkær og fotokunstner Tine Reingaard fra Danmark. Sistnevnte har hat oppdrag for Danske Bank og Bang & Olufsen.
Foto: Stig Bjørnar Karlsen
I intervjuet vektla hun sin passion for marmorbruddet. Hun viste til at hennes forfedre lyktes med denne vakre marmoren i flere perioder med nedgangstider fra 30’tallet frem til 60-tallet, og i perioden 1980 til 1995 gikk det godt her i bruddet.
- Nå skal storhetstiden gjenskapes, sier Susan Moser, med planer om å delta på verdens største marmormesse.
Kilder: Susan Moser, Thorvald Bie i Norwegian Rose, Sigrun Moans stil presentert i «Folk før», Per Jon Moen, norwegianrose.no, Fauske slektshistorielag, Espen Johansens artikkel om natursteinpris i 2017, Kenn-Ole Moen.